Det første jeg opplevde i våken tilstand denne søndagen var lørdagens lasagnemiddag i retur, ikke like utsøkt som ved første møte.

Siden dagen allikevel er ødelagt (FFK sørget dessverre ikke for plaster på såret), tenkte jeg at jeg like gjerne kunne skrive et innlegg om Auto-Tune.

For dere som ikke er inne i terminologien: Antares Auto-Tune er et digitalt audioverktøy laget for å manipulere tonehøyden på innspillinger av monofone (én tone av gangen) instrumenter, som for eksempel vokal. Også kjent som “boksen som gjør at alle kan synge rent.” De aller fleste poplåter som spilles på kommersiell radio har et vokalspor som har tatt sine strafferunder innom denne effekten.

Jeg bruker også Auto-Tune, spesielt når jeg legger på koring selv og har dårlig tid. Da kan det være greit å sette effekten på “auto” og bare la den sørge for at det låter rent, uansett hvor surt jeg synger. Eller hvis et saksofonpålegg har litt for jazza intonasjon til å passe inn i en sammenheng som krever litt mer strømlinjeforming. Sånn som på Englevakt-plata jeg produserte for et par år siden. (Sorry, Gard!)

Det er ingen tvil om at et moderne vokalspor trenger atskillig med effekter og prosessering for å passe inn i miksen. Effekter som klang, delay og kompressor er gammelt nytt for de fleste studioteknikere og produsenter. Det er heller ingen tvil om at de aller fleste benytter seg av Auto-Tune også for å gi vokalen en moderne og interessant lyd, og ikke utelukkende for å reparere skuffende vokalprestasjoner.

Men når både lydteknikeren og Auto-Tune går på autopilot, og effekten havner i signalkjeden av gammel vane, da reagerer jeg.

Svært få dyktige vokalister synger klokkerent. Dette er ofte sterkt medvirkende til den enkelte vokalists særpreg og individuelle uttrykk. Rutinerte vokalister har et nyansert tonespekter som tøyer grensene i det tempererte klangbildet, og farger og besjeler melodien på en måte som ofte ikke lar seg kvantisere eller analysere.

Det er når Auto-Tune slippes løs på slike personligheter at magen min vrenger seg. U2 og Bonos duett med Mary J. Blige, for eksempel.

En viss type studioeffekter måles gjerne i kvalitet etter hvor “gjennomsiktige” de er, det vil si, hvor mye av lydens originale karakter som beholdes etter at effektens tiltenkte virkning har slått inn. Slik er det ikke med Auto-Tune. Auto-Tune har en lett gjennkjennelig egenlyd, den låner villig sin syntetiske klangfarge til alt som strømmer gjennom den. Derfor likner alle vokalister som bruker autotune litt på hverandre. Derfor låter Bono i Mary J. Bliges “One”-versjon som en uvanlig uinspirert Robbie Williams.

Jeg har sjelden hørt denne effekten mer tydelig malplassert enn i denne i utgangspunktet sjelfulle og inderlige versjonen av en av tidenes sterkeste rockelåter. Når Bono prøver seg på sangtekniske krumspring som vibrato og glissando, fester Auto-Tune sitt klamme grep og maltrakterer vokalsporet. Når Bono anstrenger stemmen i affekt og vandrer i tonelandskapet i formidlingens tjeneste, strigler Auto-Tune uttrykket, slik at det bare høres ut som om Bono anstrenger seg for å synge rent.

For det er nemlig bare tonehøyden (pitchen) Auto-Tune kan gjøre noe med. Andre egenskaper ved vokalsporet, som timing, stemmeklang og tekstuttale, forblir uendret, selv når intonasjonen er syntetisk perfekt.

Mange ynder å sammenlikne Auto-Tune og liknende vokalprosessering med stavekontrollen i tekstbehandlingsprogrammene på en datamaskin. For meg holder ikke den sammenlikningen helt. Med en stavekontroll blir man gjort oppmerksom på slurvefeil i teksten man har skrevet, men man må fortsatt stå for de språklige virkemidlene selv. Den dagen man kan kjøre Word-dokumentet sitt gjennom et tekstverktøy som luker ut all sarkasme, skal jeg være med på tanken.

Jeg skal ikke dømme Auto-Tune nord og ned på vegne av hele jordens hørende befolkning, men for meg blir dette helt feil. Det burde være enhver vokalists rett å få synge med den stemmen man har. Om stemmen i utgangspunktet er god nok til å rettferdiggjøre en plateinnspilling, bør avklares lenge før man står i studio.

For den som eventuelt måtte ønske å utsette seg for flere eksempler enn Mary J. Bliges “One”:

Et av verdenshistoriens grelleste eksempler på syntetisk vokal er Robbie Williams’ retro-suksess “Swing When You’re Winning“. Her synger Robbie duett med showbiz-venner som vel egentlig burde ha holdt seg til kinolerretet, blant annet Rupert Everett og Nicole Kidman.

Kidman er også med i storfilmen “Moulin Rouge!”, hvor hun sammen med blant annet Ewan McGregor synger en av filmhistoriens store Auto-Tune-duetter på hustakene i Paris.

Filmhistoriens aller verste eksempel kan du finne hvis du skulle slumpe til å komme over fjorårets Oscar-utdeling. Billy Crystal sang så surt i sitt åpningsnummer at Auto-Tune-boksen tidvis spratt over i helt gale toner, slik at melodiene ble ødelagt. Annie Lennox led samme skjebne.

Kommentarene har plass til flere fæle eksempler, nå må jeg gi meg før pitch-problematikken spiller mellomøret mitt et puss, og jeg må hilse på dagens forsøksvise bespisning en gang til.