dahlemultimedia.com
Arkiv for april 2009
Dagens kverulanse
14 apr 09
Nå må fotballkommentatorer slutte med å omtale spillere i ubestemt form. Verste til nå: “Så ser vi en Shabani som tråkker over i taklingen.”
Vår
12 apr 09
Fantastisk deilig kveld i går. Går det an å håpe at våren har kommet for å bli?
Ingrid og jeg avsluttet kvelden med å se Milk, og den kan anbefales. En film som bør sees for å få et tidsperspektiv på den moderne homo-debatten.
Den Oscar-belønnede dokumentaren The Times of Harvey Milk er også verd en titt.
Alfabetisk 21: All My Life
10 apr 09
I mine ører er dette høydepunktet i Foo Fighters-katalogen.
Jeg blir ikke enig med meg selv om jeg synes “All My Life” er den beste låta på plata, men intrykket jeg satt igjen med etter å ha hørt låta første gang er noe jeg alltid kommer til å huske. Det er knusk tørt, brutalt, hardt og tøft – samtidig som Grohls harmoniske talent titter fram akkurat nok i koringene til at det ikke blir for kompromissløst.
Første gangen jeg hørte låta, krysset jeg fingrene for at resten av “One By One” skulle være på samme nivå, og hver gang jeg har hørt den siden, har jeg smilt i skjegget og nikket til meg selv: Jo, det er den faktisk.
Altfor ofte fører gode førsteinntrykk til større eller mindre grader av skuffelse, men “All My Life” og “One By One” smeller til og varer hele veien til Dakar.
Alfabetisk 20: All I Want
9 apr 09
Jeg hadde hørt om Joni Mitchell i årevis før jeg kjøpte “Blue”, og jeg måtte høre på plata i årevis før genialiteten åpenbarte seg for meg. Jeg vet ikke om det var dissonansen mellom mine skyhøye forventninger og det ujålete og nedstrippede lydbildet som møtte meg første gang jeg satte plata i spilleren, men i dag er det helt latterlig å tenke på hvor skeptisk jeg var.
“All I Want” slår an tonen perfekt. Florlett og luftig, men likevel kreativ og avansert. Joni er mykt feminin og presist autoritær på samme tid, en kombinasjon hun er nokså alene om blant sine brødre og søstre fra Laurel Canyon.
Jeg er så glad i dette bildet av Joni, David Crosby og Eric Clapton. Crosby forteller i sin fortreffelige selvbiografi at Clapton var like hypnotisert av Jonis gitarteknikk som han ser ut. I følge samme bok var Crosby også full av ulovlige substanser på den tiden, så hva vet jeg.
Uansett, et magisk øyeblikk i musikkhistorien:
Alfabetisk 19: All is Fair
8 apr 09
Jeg kjenner at det store innlegget om Nik Kershaws comeback ligger litt fram i tid, så for øyeblikket nøyer jeg meg med å si at jeg har helt spesielle minner knyttet til hele “To Be Frank”, inkludert den bittersøte “All is Fair”.
Forresten: En fugl har hvisket meg i øret at Hr. Kershaw er i samtaler med en norsk promoter om en akustisk soloturné her til lands. La oss håpe han får den markedsføringen og oppmerksomheten han fortjener.
Alfabetisk 18: All in the Name of Love
7 apr 09
Ville noen ha husket den kanadiske session-vokalisten David Roberts i dag hvis ikke halve Toto, David Foster og Jay Graydon hadde spilt på plata hans?
Neppe. Keyboardist og produsent Greg Mathieson ringte hele A-lista og sørget for at Roberts’ første og svært lenge eneste plate havnet på ønskelisten til westcoast-nerder verden over. Man må være spesielt interessert i musikkstilen bare for å vite at “All Dressed Up” eksisterer. Den var lenge nesten umulig å få tak i på CD, og statusen som uoppnåelig objekt og hellig gral bidro til klassiker-stemplet blant samlere verden over.
Når det er sagt: Selv om plata i mine ører ikke har den samme kvaliteten jevnt over som andre samtidige mesterverk, har den definitivt sine høydepunkter. Åpningslåta “All in the Name of Love” er et nydelig stykke melodisk rock som hadde fortjent en bedre skjebne enn å åpne en LP ingen kjøpte med middle-of-the-road-singler ingen radiokanaler spilte.
Refrenget og gitarsoloen (flerstemt, selvfølgelig) har “80-talls road movie” skrevet over hele seg. I det øyeblikket Judd Apatow melder at han er i pre-produksjon på en periodekomedie etter Ridgemont High-mønsteret, flytter jeg til LA med en ny livsoppgave.
Alfabetisk 17: All I Need
6 apr 09
Da jeg hørte i 2002 at Michael McDonald skulle lage en Motown-plate, tenke jeg umiddelbart at en oppvakt sjel på plateselskapet hadde hørt 1997-plata “Blue Obsession” og lagt to og to sammen. Det ga i alle fall mening i mitt hode: Den elegante faux-Motown-innpakningen som produsent, bassist og for anledningen duettpartner Tommy Sims hadde gitt åpningslåta “All I Need”, ville gi den falmede blue eyed soul-stjernen platformen han trengte til å gjenvinne publikums gunst med et knippe tidløse Detroit-melodier.
Det kan hende det var “All I Need” som ga inspirasjon til prosjektet på et eller annet nivå, men det ble ikke som jeg hadde tenkt. Hadde det ikke vært for at Motown-platene til McDonald begge solgte til gull, hadde jeg kalt det et feilgrep å gi briten Simon Climie produsent-jobben.
Jeg hadde uansett foretrukket Sims ved roret. 20 sekunder inn i “All I Need” smeller trommis Dan Needhams retro-beat inn bak deilig tørre strykere, og jeg tar meg i å ønske meg tilbake til et tiår jeg er altfor ung for å ha opplevd.
Tommy Sims skal ha all ære for å ha bragt leken tilbake til McDonalds modne uttrykk, og denne låta er det fremste beviset.
