Arkiv for mars 2009

Historien om Kevin Gilbert er like fascinerende som den er tragisk. “All Fall Down” er nest siste kutt på solodebuten “Thud”, som skulle vise seg å bli Gilberts eneste plate i eget navn – i live.

Gilbert spilte i oppveksten i prog-pop-bandet NRG, og deres eneste utgivelse “No Reason Given” viser en uvanlig musikalsk moden 18-åring med full kontroll over låtskriving, arrangering, keyboard og vokal. Han ble tatt inn i Hollywood-varmen av Madonnas produsent Patrick Leonard, etter at sistnevnte lot seg imponere av Gilberts nye band Giraffe i en talentkonkurranse.

Han var 22 år da han begynte i lære hos Leonard, og i løpet av kort tid hadde han havnet i coveret på både Madonna- og Michael Jackson-produksjoner som lydtekniker. Leonard og Gilbert begynte å skrive låter sammen, og ga ut en plate i 1990 under navnet Toy Matinee, forløperen til Richard Pages samarbeid med Leonard, 3rd Matinee.

Toy Matinee slet tungt med et uinteressert plateselskap, men Gilbert sørget for å sette sammen et liveband og promotere platen selv i påvente av støtte fra høyere hold. Bandet, med blandt andre Sheryl Crow på keyboards og koring, oppnådde en viss popularitet, og det ble sluppet to singler som så vidt tittet innom Billboard-listene.

Gilbert fant tonen også personlig med Sheryl Crow, og det ferske paret jobbet sammen med materiale til hennes første plate “Tuesday Night Music Club” i en større gjeng med låtskrivere og musikere som møttes hver tirsdag for å skrive låter og spille sammen. Ser man det.

Musikklubben står med felles låtskriverkreditt på låter som “Leaving Las Vegas”, “Strong Enough” og “All I Wanna Do”, og Gilbert er kreditert som trommeslager på plata. Til tross for dette surnet forholdet mellom Gilbert og Crow, og Gilbert har fortalt at han ble skuffet over hvor mye av æren for suksessen Sheryl Crow tok selv.

Tonen på Gilberts egen solodebut er overraskende truende og dyster. Soundet i seg selv er nokså pent og ufarlig, men det ligger en litt ekkel understrøm av melankoli med islett av desperasjon gjennom nesten hele låtmaterialet. Tekstene er i etterpåklokskapens lys farlig kyniske, og Gilberts lakoniske vokaluttrykk sørger for å forsterke inntrykket.

Kevin Gilbert døde i 1996 av eutoerotisk kvelning. Slå det opp, jeg har ikke tenkt å forklare det. Han var i gang med en oppfølger til “Thud”, en tyngre konseptplate i prog-landskapet. Etter Gilberts død tok Spock’s Beard-trommis Nick D’Virgilio over råopptakene og fullførte platen i Gilberts ånd, resultatet “The Shaming of the True” kom ut i 1999. Plata forteller historien om et talentfullt gudsord fra landet som kommer til Hollywood, blir “oppdaget” og presset gjennom stjernefabrikkens kjøttkvern, og bruker resten av livet på å finne seg selv igjen.

Plata er selvfølgelig fantastisk.

Ryktet sier at Gilberts manager ringte på døra for å fortelle om at Genesis’ management hadde gitt grønt lys til audition (Phil Collins hadde akkurat sluttet i bandet, og de var på jakt etter ny vokalist) da han oppdaget at noe var som det ikke skulle være, brøt seg inn og fant sangeren død.

“All Fall Down” er representativ for “Thud” forøvrig, en rapport fra armageddon fortalt med en urovekkende, kjølig selvfølgelighet.

Etter at jeg begynte å skrive den alfabetiske gjennomgangen av låter på iPoden, har jeg gått og tenkt på at jeg burde ha gått gjennom alle låtene og luke ut mindre viktig musikk. Det er vanskelig. Jeg går gjennom låt for låt og blir rørt av minst halvparten.

Jeg har 109 James Taylor-låter på iPoden, og synes jeg trenger alle sammen. Steely Dan er et annet problemområde. Og Toto.

Men jeg har så mange favoritter i iTunes som det ikke var plass til ved forrige gjennomgang, så noe må vike. Kjære vene.

Jeg burde kanskje ha inntatt sofaen og sett første sending av “Torsdag Kveld fra Nydalen” i kveld, siden Hans Orkester er husbandet. I stedet dro jeg på kino og så Watchmen.

Et godt valg, spesielt med tanke på at Ingrid var snill og tok opp programmet for meg.

Jeg lot meg imponere av integriteten i Watchmen-filmatiseringen. Med tegneserieboka friskt i minnet satt jeg i kinosalen og ventet på Hollywoodiseringen av plottet, spesielt slutten. Så skjedde ikke.

Og bare så det er sagt: Rorschach er en av de desidert tøffeste karakterene jeg har sett på film. For meg er han like ikonisk som Heath Ledgers Oscar-belønnede Joker.