dahlemultimedia.com
Arkiv for juni 2008
Overraskende
25 jun 08
Når man som fotballekspert på TV velger å benytte seg av det engelske adjektivet “fit” for å beskrive treningsnivået til spillerne, og presser ordet inn i norske språk-konvensjoner, skal man trå særdeles varsomt.
Jeg hørte akkurat Kjetil Rekdal beskrive de tyske landslagsspillerne som “overraskende fitte.”
Auda.
Gutta fra Calcutta
18 jun 08
I lys av Tores glimrende innlegg om westcoast-platecover, har jeg funnet fram en sjeldenhet: Vestkyst-artister på coveret av Rolling Stone. Det er en kjent sak at Rolling Stone som rockens fanebærer vel ikke var overveldende positivt innstilt til den musikkstilen de etterhvert døpte “corporate rock”, men i yacht rockens spede begynnelse ble artistene gitt en god del spalteplass. Dette coverbildet fra 1975, knipset av den legendariske Annie Leibowitz, er et stilfullt eksempel på dette.
En nerd i sitt rette element
13 jun 08
Morsom artikkel om bokprosjektet i Fredriksstad Blad i går. Etter P2-reportasjen forrige torsdag har mediene begynt å vise litt interesse, noe som er særdeles trivelig for en aspirerende forfatter.
Flere avisartikler er på gang, følg med på bloggen i ukene framover!
Ut av skapet
11 jun 08
Forrige uke var det P2, i dag er det Fredriksstad Blad. Nå som bokprosjektet mitt får litt oppmerksomhet er det vel på tide å nevne det her på bloggen også.
De siste tre årene har jeg jobbet med en musikkhistorisk bok om studiomiljøet i Los Angeles på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Planen er å finansiere boka selv, og promotere og selge den selv via nettet.
I sommer kommer jeg til å lansere softrockcafe.org som en engelskspråklig blogg med tilhørende podcast hvor jeg vil presentere utdrag fra boka etter hvert som de blir ferdigskrevet.
Litt om premisset for boka:
Det startet da svart soul og hvit singer/songwriter-tradisjon begynte å lukte på hverandre en gang litt før midten av 70-tallet, og nådde sitt høydepunkt da Michael Jackson kunne hente hjem 8 priser under Grammy-utdelingen i 1983. Da Lionel Richie iført blå paljettjakke sang de Olympiske Leker og verdens oppmerksomhet ut av Los Angeles sommeren 1984, hadde britene igjen tatt over stafettpinnen.
I perioden 1978-1983 dominerte masseprodusert popmusikk fra Hollywood radiobølgene over hele verden. Artistene flokket til studiobyen for å få “the LA treatment”, og i en begynnende jappetid var det bakmennene – produsentene, arrangørene, låtskriverne, musikerne og studioteknikerne – som tjente de store pengene. Det har aldri i musikkhistorien vært mulig å leve bedre som “doldis” i musikkbransjen. De hyppigst benyttede session-musikerne fra perioden sitter i dag med CV-er som må leveres med budbil.
Den harde kjernen besto av et par håndfuller unge studioarbeidere, mange andregenerasjons californiere med foreldre i TV- og filmmusikkbransjen. Innsatsen deres bidro til å løfte artistene til nye kommersielle og musikalske høyder, og flere av dem avanserte fra birolleinnehavere til Grammy-vinnende internasjonale popstjerner i løpet av få år.
Det ble gjort framskritt i produksjon, komposisjon, arrangering og fremføring av pop- og underholdningsmusikk som kan spores i dagens radiohits. Likevel sier musikkhistoriebøkene tradisjonelt fint lite om dette ekstremt fortettede og enestående produktive miljøet. Mellom fyldige beskrivelser av progrock, disco, punk og new wave, blir gjerne hitmaskineriet i Hollywood avspist med et avsnitt eller to.
Med softrockcafe.org og den påfølgende boka håper jeg å kunne bidra litt til at dette miljøet og aktørene i det får noe av den oppmerksomheten og respekten historien viser at de fortjener.
Følg med på softrockcafe.org utover sommeren!
Gratulerer
9 jun 08
Til kråka som bæsja på meg ved Torp Bruk under min daglige sykkeltur i morges: Gratulerer.
Marksman +2 XP. Level up in 5.
Yacht Rock på radio
8 jun 08
For noen uker siden var jeg i radiohuset på NRK og snakket meg varm om bokprosjektet jeg jobber med. Radioselskapet skulle lage en reportasje om fenomenet Yacht Rock, og hadde fått snusen i at jeg er en relativt stor vestkyst-nerd med mange tanker om emnet og en bok i emninga.
Resultatet er en ti minutters reportasje som ble sendt på P2 sist tordag. Du kan hele programmet på NRKs nettradio, eller du kan høre reportasjen her:
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Smart mann, fin plate
7 jun 08
Walter Becker slipper i disse dager sin nye soloplate “Circus Money”. Jeg driver stadig og skryter av at jeg hører på masse forskjellig musikk, og det stemmer forsåvidt – men etter to og et halvt år på last.fm er det ikke overraskende Steely Dan som dominerer på listen over mest avspilte låter.
Jeg blir bare mer og mer glad i Donald Fagens nå to år gamle “Morph the Cat“, en plate som låter helt fantastisk på alle måter og som burde skrives ut på blå resept til alle som vil studere jazzharmonier i pop-settinger. Becker har fått hjelp av mange av de samme musikerne på sin nye plate, og det låter nesten like flott, men der stopper sammenlikningen. Man kan jo høre at Becker og Fagen stammer fra samme band, men der Fagen henter inspirasjon fra klassiske soul og R&B-artister, henter Becker arrangementer og lydbilde fra reggae og avant-garde.
Nå bor jo Fagen fortsatt i New York, og Becker har bodd på Hawaii i snart 30 år, så det er vel egentlig ikke så merkelig at lydbildene reflekterer dette.
Det er riktignok mer enn geografi som skiller platene. Selv om fagen vel har enkelte eksentriske trekk, er det Becker som alltid har vært snålingen i Steely Dan, og det var mange som rynket på nesa av det musikalske uttrykket på den forrige soloplata, “11 Tracks of Whack“. Lydbildet er denne gangen nærmere tradisjonell Steely Dan. Dette er lyden av Dan uten de flinke jazzprogresjonene og de lange intrumentalpartiene. “Levende” backingband, behagelig jentekor og akkurat passe eksperimentell jazz-sax har tatt over for harde programmerte trommer, kalde synthlyder og litt over kanten interessant gitarspill. Becker gir seg selv relativt enkle melodier å hanskes med, og sparer det eksentriske og intrikate til arrangementene. Han innser helt klart sine egne styrker og begrensninger som vokalist, og lar villig koristene overta kompliserte vokalpartier.
Voksen mann, altså.
Låtkvaliteten var den store beholdningen på “11 Tracks…”, og bare tiden vil vise om låtene er like sterke på den nye plata. Jeg brukte noen år på å få låter som “Down in the Bottom” og “Lucky Henry” inn under huden, og selv om lydbildet og estetikken er mer umiddelbart tiltalende nå, er jeg forberedt på å måtte jobbe med en del av låtene her.
Når det er sagt: Timene jeg la ned i den forrige plata gir umiddelbart resultater her. Melodiene, de tidvis sære harmoniene og det kryptiske språket føles velkjent heller enn utenomjordisk denne gangen, noe som gir de virkelig vakre partiene umiddelbar payoff, for eksempel det nydelige refrenget i “Downtown Canon” og genistreken “Paging Audrey”.
Dette er en plate jeg kommer til å bli fryktelig glad i.
En ting som bør nevnes: Becker har gitt ut platen på eget selskap, samtidig som han har overlatt internasjonal distribusjon til folk som har greie på det. Som mange andre uavhengige artister selger han plata selv på sin egen nettside, men her har han gjort en genial vri på selvdistribusjonskonseptet: Man kan kjøpe et fysisk eksemplar av plata for $14 + frakt, eller en mp3-kodet utgave med PDF-”cover” til umiddelbar nedlasting for $10. Det som skiller Beckers nettbutikk fra de fleste andre tilsvarende løsninger for distribusjon, er at man for $14 kan få ukomprimerte lydfiler til egen disposisjon – lydfiler som innehar den samme urørte kvaliteten som de du får på en fysisk CD, uten rettighetsbegrensninger. Brenn det på CD i den rekkefølgen du selv ønsker, legg det inn i iTunes i den kvaliteten du foretrekker, brenn så mange CD-er du vil – og du kan høre musikken under 30 minutter etter kredittkortet er belastet.
Hadde iTunes-butikken tilbudt det samme, ville jeg ha gitt opp fysiske media forlengst.
